Støpejern kullskuff med maskaron, Brussel-støperi, Nyrenessanse (4115)

Støpejern kullboks med maskaron — nyrenessanse, Brussel støperi

Denne tunge kull- og askeboksen i støpejern (cast iron coalbox) er et uttrykksfullt verk i nyrenessansestil, der støperimestre fra 1800-tallet kombinerte et praktisk peistilbehør med en rik, nesten arkitektonisk dekor. Det mørkt patinerte metallet holder dypt relieffet – et grotesk ansikt, skjell og akantusvolutter – og gjenstanden tjener samtidig både ilden og øyet.

Mål: lengde 56 cm · høyde 33 cm · bredde 38 cm.

Produksjonsperiode 1800-tallet, Belgia. Gjenstanden bærer produsentens merke med bynavnet Bruxelles (Brussel); det fulle navnet på støperiet på banneret er ikke tydelig lesbart.

Konstruksjon og dekor Den nedfellbare bakplaten på boksen er kronet med en uttrykksfull maskaron – et skjeggete, grotesk satyransikt med en løvaktig manke som vokser ut av akantusvolutter. Under den snor seg et banner med støpt inskripsjon og produsentmerket, og i midten en komposisjon av skjell og volutter. Forsiden og kanten av boksen er prydet med godrons – en riflet, perleaktig kant. Boksen hviler på små støpte føtter. Formen kombinerer renessansens tyngde med barokkens bevegelse.

Materiale Støpejern (fonte de fer) med en mørk, tidens preget patina.

Tilstand God alderssvarende stand. Metallet viser naturlig patina, stedvis overflateoksidasjon og små slitasjemerker som vitner om autentisk alder og lang bruk. Relieffet har beholdt en skarp, dyp tegning.

Bruk Dekorativ og funksjonell kull- eller vedbeholder ved peisen; fungerer like godt som en karakterfull oppbevaring for magasiner, vedkubber eller som et samlerobjekt i et interiør med historisk atmosfære. Hvis du ønsker en nøyaktig identifikasjon av støperiet, anbefaler vi å sammenligne merket med databaser over belgiske støperier (f.eks. KIK-IRPA i Brussel).

Øyeblikksbilde fra Belle Époque (Den vakre tid): Forfatteren Joris-Karl Huysmans besøkte et hus i Brussel en regnfull novemberettermiddag og, mens han ventet på verten, ble han sittende ved en utbrent peis. Blikket hans falt på det mørke metallansiktet som smilte lurt fra akantuskrattet, som om det kjente en gammel vits om alle som noensinne hadde varmet seg her. En tjener la stille til noen kull, og et øyeblikk vekket flammene de groteske trekkene til live – øynene syntes å glitre. Huysmans, som elsket nettopp slike ting – merkelige, tunge, med sjel – tenkte at denne gjenstanden ville overleve alle kveldens gjester. Utenfor vinduet ringte klokkene; han smilte tilbake til metallansiktet, som om de begge var konspiratører.