Rosentre kinesisk blomsterpostament med gjennombrutt utskjæring (5625)

Rosentre kinesisk blomsterpostament med gjennombrutt utskjæring

Dette elegante kinesiske postamentet (chinese pedestal) er et utsøkt verk av tradisjonelt asiatisk møbelhåndverk, der det tette, dypt rødbrune rosentreet og mesterlig gjennombrutt utskjæring forenes i en slank, grasiøs form. Postamentet ble en gang skapt for å heve og fremheve en verdifull gjenstand – en porselensvase, en bonsai eller en steinskulptur – og selve silhuettlinjen er som et stille uttrykk for respekt for det som skal stå på den.

Mål: høyde 61 cm × bredde 30 cm × overflate 23,5 cm.

Produksjonsperiode 20. århundre, i tradisjonell kinesisk stil. Slike stativer (jardinière stand) er en klassisk form for kinesisk møbelhåndverk, som har endret seg lite gjennom århundrene og som er høyt verdsatt både i Asia og av vestlige samlere.

Konstruksjon og dekor Postamentet hviler på fem elegant buede, riflede ben, som øverst er forbundet med en lobet, kronbladformet midtdel og avsluttes med en utskåret, bølget sokkelring. Mellom bena er det en gjennombrutt utskjæring med stiliserte ruyi-slynger og vinrankemotiver, skåret i gjennombrutt teknikk. Den øvre overflaten er lobet, kronbladformet, med et nedsenket rundt felt for plassering av en vase eller et kar. Nederst hviler postamentet på avrundede føtter.

Materiale Rosentre (hongmu / tett tropisk hardtre) med en naturlig, dyp polering som fremhever treets tekstur.

Tilstand God aldersmessig tilstand. Treet har bevart en varm, dyp glans med en vakker naturlig tekstur. Små spor av tid er synlige, noe som er karakteristisk for et autentisk treobjekt.

Anvendelse Dekorativt postament for en porselensvase, plante, bonsai, skulptur eller lampe; like vakkert som et aksentstykke i en salong, gang eller ved en vegg i et interiør med en orientalsk eller eklektisk stemning.

Øyeblikksbilde fra japonisme-tiden: Samleren Edmond de Goncourt hadde kommet hjem til sitt hus i Auteuil med et nytt funn – et kinesisk rosentrestativ, som han nettopp hadde funnet i en overfylt forhandlers butikk ved Seinen. Han tørket støvet av den gjennombrutte utskjæringen med et lommetørkle, og fingrene stoppet et øyeblikk, følte treets kjølige, nesten levende glatthet. Kveldslyset falt skrått gjennom vinduet, og de gjennombrutte slyngene kastet et delikat skyggemønster på veggen, som beveget seg som vann. Han plasserte sin favoritt blå-hvite vase på stativet, trakk seg tilbake og sukket av tilfredshet – Østen og Vesten hadde endelig funnet hverandre i dette ene hjørnet. I morgen skulle han skrive om det i dagboken sin; i kveld var det nok å bare se.