Par forgylte bronseskorsteiner – Louis XV rokokko (625)

Par forgylte bronseskorsteiner – Louis XV rokokko 40,0 cm × 31,0 cm Dette luksuriøse paret forgylte bronseskorsteiner (louis xv chenets) er en ren legemliggjøring av rokokko-bevegelsen, der metallet ser ut til å glemme sin vekt og begynner å flyte. Mesterne fra Louis XV-perioden visste hvordan de skulle forvandle bronse til naturens pust – og her snor hver form seg som en bølge, som vann som plutselig stivner i gull. Produksjonsperiode
1800-tallet, Frankrike. Paret er laget i en utpreget Louis XV rocaille-ånd – en stil som ble det høyeste språket for fransk luksus på midten av 1700-tallet og opplevde en kvalitetsgjenoppliving på 1800-tallet. Konstruksjon og dekor
Hver skorstein består av en fri, asymmetrisk rocaille-komposisjon: oppadgående akantusblader, krøller og volutter som avsluttes øverst med en elegant, innoverbuet spiral. Den nedre delen hviler på en uttrykksfullt formet skjellformet base med en bølget kant. Formen er fullstendig asymmetrisk – to deler danner et speilvendt par, slik som autentiske franske chenets. Materiale
Tung, kvalitetsstøpt forgylt bronse (ormolu). Den tykke, solide støpingen vitner om høy håndverkskvalitet. Tilstand
God alderssvarende tilstand. Forgyllingen er rik og skinnende med en naturlig, tidsriktig patina enkelte steder. Små slitasjemerker vitner om autentisk alder. Gjenstandens tilstand gjenspeiles fullt ut i fotografiene. Bruk
Dekorative og funksjonelle peisskorsteiner – like imponerende i en ekte peis eller som en skulpturell forgylt bronseaksent på en peishylla eller konsoll. Vi minner om at vi har et annet par chenets fra samme periode i en annen variant i vår samling. Belle Époque (Den vakre epokens) øyeblikksbilde: Forfatteren Guy de Maupassant hadde kommet for sent til middag og sto nå alene i stuen mens vertskapet fortsatt pratet i gangen. I peisen døde ilden langsomt ut, og det siste lyset gled over gullet, slik at krøllene så ut til å bevege seg. Han berørte en av de kjølige spiralene og tenkte på en historie han ennå ikke hadde skrevet – om en kvinne som i et slikt rom venter på et brev som aldri vil komme. Latter hørtes fra spisestuen; han trakk hånden tilbake og la på ansiktet sitt det lette, ironiske smilet som Paris forventet av ham. Det regnet ute, og byen glitret som enda en bronse.