Hvit engel (kerub) lampe + korintisk søyle (6739)

SETT:
Høyde: 91 cm
Høyde: 99 cm
Bredde: 29 cm
Bredde: 33 cm

Hvitt sett: englefigur (kerub) lampe og korintisk søyle — en luksuriøs lysaksent for interiøret

Dette hvite settet med englelampe (cherub lamp) er en teatralsk, lysfylt duett, der skulptur og søyle danner en enhetlig vertikal komposisjon. På toppen står et bevinget englebarn (kerub) — i Amors skikkelse med pil og bue over skulderen — som i en hevet hånd holder en fakkel med en flammeformet kuppel av frostet glass (inni er det plass til 1 pære, som gjør lyset varmt og diffust). Figuren hviler på en delfin, et bølgemotiv på basen — en gammel, klassisk detalj. Under den reiser det seg en slank, riflet korintisk søyle med et utsmykket akantusblad og voluttkapitél og en kvadratisk, trinnvis base.

Materialet er støpt gips/steinmasse med en matt, pudderhvit finish som minner om elegansen til biskuitporselen; fakkelens flamme — frostet glass, som forvandler en tent pære til et mykt, glødende lys. Modelleringen er høy og detaljert: engelens krøllete hår, vingefjær og ansiktets mykhet er nøye utformet.

Stil og produksjonsperiode. Etter det korintiske kapitélet, Amors figur og fakkel-lampe-motivet er settet laget i klassisk / nyklassisistisk stil — et dekorativt lysobjekt, hvis estetikk fortsetter tradisjonen med figurative lamper fra 1800-tallet, da engler og nymfer bar lys inn i luksuriøse salonger og trappeoppganger.

Anvendelse. En imponerende lys- og dekoraksent i en representativ hall, stue, ved trappen, i et hotell- eller restaurantinteriør, samt i bryllups- og arrangementsdekorasjon. Engelen på sin søyle danner en nesten menneskelig høydevertikal, som umiddelbart trekker blikket i rommet.

Tilstand. God, aldersmessig. Overflaten har stedvis naturlige bruks- og støvspor, på enkelte kanter og skjøter er det små naturlige slitasjepunkter (se bilder). Elektrisitet må kontrolleres/tilkobles i henhold til lokale standarder. Konstruksjonen er stabil.

Belle Époque (Den vakre epoken) øyeblikksbilde: Sarah Bernhardt gikk sent på kvelden gjennom sitt parisiske hus på Boulevard Pereire, da gjestene allerede hadde dratt, og et eneste lys brant fortsatt — en frostet flamme høyt på veggen, holdt av et hvitt bevinget barn. Hun stoppet under det, berørte den kjølige riflede overflaten av søylen og tillot seg et øyeblikk å bare være sliten. Lyset falt mykt og melkehvitt på gulvet og hendene hennes. I morgen ville teater og stemmer igjen herske her; men i denne sene timen voktet engelen med sin stille flamme det eneste hun trengte da — fred.