Mahogni speilbord med smykkeskrin – Louis Philippe-stil

Mål:
SETT:
Høyde: 69 cm
Lengde: 73 cm

Høyde: 69 cm Lengde: 73 cm Dybde: 28 cm

Mahogni konsollspeil med smykkebokser — Louis Philippe-stil

Dette utsøkte, frittstående konsoll- eller sminkebordsspeilet (psyché) er et edelt og funksjonelt eksempel på interiør fra midten av 1800-tallet. Laget av høykvalitets mahognytre, har det en dyp, varm og mettet tone med en uttrykksfull naturlig trefibertekstur. Speildesignet kjennetegnes av flytende, tilbakeholdne, men tydelig elegante linjer, typisk for Louis Philippe (Louis Philippe) stilen. Den ovale speilrammen er festet mellom to S-formede, svungne og utsmykkede sidestøtter, som tillater justering av glassets helningsvinkel. Speilbasen har en flytende, bølgende form og inneholder to symmetriske, runde bokser med hengslede lokk, som historisk ble brukt til oppbevaring av smykker eller fine toalettsaker.

Produksjonsperiode Gjenstanden er et autentisk originalverk innen dekorativ og anvendt kunst fra midten av 1800-tallet (ca. 1850–1860), skapt i Louis Philippe-perioden i Vest-Europa.

Sjeldenhet og betydning Frittstående konsollspeil med begge funksjonelle smykkebokser og originale mekanismer fullstendig bevart er et sjeldent funn. De legemliggjør en tid da personlig rom og morgenstell-ritualer i den intime budoir-atmosfæren fikk spesiell estetisk betydning og eleganse.

Bruk Speilet er designet for å plasseres på et stort sminkebord, en kommode eller en konsoll i soverommet eller budoir-området. Det forvandler umiddelbart enhver overflate til et historisk og romantisk hjørne i rommet, og fungerer både som et praktisk speil og som en elegant og visuelt slående interiørdetalj.

Tilstand I svært god, autentisk visuell og teknisk stand. Mahognytreets overflate er glatt, med en behagelig naturlig silkeglans og minimale tegn på tidens gang. Svingmekanismen og hengslene til boksene fungerer feilfritt. Gjenstandens tilstand er fullt ut reflektert i bildene.

Øyeblikksbilde fra midten av 1800-tallet, teaterets kulisser (Dace Akmentiņa): Bak de tykke fløyelsgardinene på scenen, den utålmodige summingen fra teatersalen, mens orkestermusikerne stemmer instrumentene for siste gang før den store premieren. Luften er tung og spent, mettet med røyken fra brennende stearinlys, skyer av pudder og duften av ferske roser fra nylig leverte kurver, sendt av de mest lidenskapelige teaterelskerne fra Riga og Tartu. I dette hastige øyeblikket av venting og nervøsitet, hvor hvert bank på garderobedøren føles som kunngjøringen av en ny æra, hersker en rolig og edel fred i rommet, beskyttet av de gamle, trofaste gjenstandene.

Teaterdivaen Dace Akmentiņa (Dace Akmentiņa) retter en hårlokk i de siste øyeblikkene før hun går på scenen, og ser nøye inn i det ovale, svingbare speilet på sitt sminkebord. I den varme, polerte mahogni-rammen og de svungne sidestøttene leker det svake stearinlys, og reflekterer hennes nervøse, men strålende blikk og silkekjolens rasling. Hun strekker seg etter den siste pynten til morgenstellet, og fingrene hennes berører det glatte, kjølige trelokket, bak hvilket i den lille smykkeboksen ligger en perlekjede – denne edle, staselige formen på bordet står som et trofast vitne bak kulissene til øyeblikket da skjønnhet og kunst forbereder seg på å erobre verden.