Mahogni speilbord med smykkeskrin – Louis Philippe-stil (3464)

Høyde: 69 cm Lengde: 73 cm Dybde: 28 cm

Mahogni bordspesil med smykkeskrin – Louis Philippe-stil

Dette utsøkte, frittstående bord- eller sminkebordsspeilet (psyché) er et edelt og funksjonelt eksempel på interiør fra midten av 1800-tallet. Laget av høykvalitets mahognitre, har det en dyp, varm og mettet tone med en uttrykksfull naturlig tretekstur. Speilets design er preget av flytende, diskrete, men utpreget elegante linjer, karakteristiske for Louis Philippe (Louis Philippe) -stilen. Den ovale speilrammen er festet mellom to S-formede buede og praktfulle sidestøtter, noe som gjør det mulig å endre glassets hellingsvinkel. Speilets base er utformet i en flytende, bølget form, og inneholder to symmetriske, runde esker med hengslede lokk, som historisk sett ble brukt til oppbevaring av smykker eller fine toalettartikler.

Produksjonsperiode Gjenstanden er et autentisk originalverk fra midten av 1800-tallet (ca. 1850–1860) innen dekorativ og brukskunst, skapt i Louis Philippe-perioden i Vest-Europa.

Sjeldenhet og betydning Frittstående sminkespeil med fullt bevarte funksjonelle smykkeskrin og originale mekanismer er et sjeldent funn. De legemliggjør en tid da personlig rom og morgenritualer i den intime boudoir-atmosfæren fikk en spesiell estetisk betydning og eleganse.

Bruksområde Speilet er designet for å plasseres på et stort sminkebord, kommode eller konsoll på soverommet eller i boudoir-området. Det forvandler umiddelbart enhver overflate til et historisk og romantisk hjørne av rommet, og fungerer både som et praktisk speil og som et luksuriøst og visuelt fremtredende interiørdetalj.

Tilstand Meget god, autentisk visuell og teknisk tilstand. Mahognitrefinishen er glatt, med en behagelig naturlig silkeglans og minimale tegn på alder. Svingmekanismen og skrinhengslene fungerer feilfritt. Gjenstandens tilstand er fullt ut reflektert i bildene.

Øyeblikksbilde fra midten av 1800-tallet, bak scenen (Dace Akmentiņa): Bak de tykke fløyelsgardinene på scenen dundrer teatersalens utålmodige mumling, mens orkestermusikerne stemmer instrumentene for siste gang før den store premieren. Luften er tung og spennende, mettet med røyk fra brennende vokslys, skyer av pudder og duften av friske roser fra de nyankomne kurvene sendt av Rigas og Tartus mest lidenskapelige teaterelskere. I dette hektiske øyeblikket av forventning og nervøsitet, når hvert bank på garderobedøren virker som en kunngjøring av en ny æra, hersker en rolig og edel fred i rommet, bevoktet av de gamle, trofaste gjenstandene.

Teaterdivaen Dace Akmentiņa (Dace Akmentiņa) glatter en hårlokk i de siste øyeblikkene før hun går på scenen, og ser nøye inn i det ovale, svingbare speilet på sminkebordet sitt. I den varme, polerte mahognirammen og de buede sidestøttene leker det svake stearinlyset, og reflekterer hennes engstelige, men strålende blikk og raslingen av silkekjolen. Hun strekker seg etter det siste smykket til morgentoalettet, og fingrene berører det glatte, kjølige trelokket, bak hvilket et perlekjede stille hviler i det lille smykkeskrinet – denne edelt staselige formen på bordet står som et trofast vitne bak scenen til øyeblikket da skjønnhet og kunst forbereder seg på å erobre verden.